24/09/2016
Huset sto der der midt i dalen, tett ved elva, med skogkledde lier der storfugl og annet vilt bor og med det snaue høyfjell rett i dets umiddelbare nære, -det stod der med alle dets iboende herligheter, nye som gamle, men alle funksjonelle løsninger, alt fra 1954 til dagens -og hadde det helt greit, men syntes det hadde vært kjekt med litt mere lys å skimre gjennom vinduene med til noen av de få naboene det hadde. For å vise det var liv i gamle panelbord fra Østerdalens gran som engang var brukt på veggene og og sentvoksende furu i bærende reisværk i dets indre. Huset mente seg forøvrig rimelig godt ivaretatt av alle dets eiere gjennom gjennom mange år, der det stod godt og støtt på brede kjellermurer. Det holdt varmen inne, været ute og kunne blafre med både peis og ovnsvarme i kjølige høstkvelder for å spre glede til de som måtte være der. Det hadde minner og husk om både fastboende og dets etterkommere som hadde fylt det med bevegelse og liv både inne, ute og såvel rundt husnova, men var klar på at ja; huset var til for å brukes, også av andre enn dets eiere, ellers ble det litt stivt under takskjegget og knirkende i dørhengslene om så ikke ble gjort tenkte det, og hadde rom å fylle i helger såvel som i ukedager.
