18/05/2025
Vel overstått 17.mai🇳🇴Dagen ble akkurat så fin som vi kunne håpe på, med mange barn og voksne i tog, godvær, musikk og taler.
Og det ble en dag i ettertanke, med en urolig verden som bakteppe i feiringen av vår egen frihetsdag. Vi deler gårsdagens tale til byen av Roar Dons, hvor han maner til dialog og til aldri å gi opp håpet om fred.
Kjære alle sammen, gratulerer så mye med dagen!
I dag står vi sammen – i bunad og dress, med flagg, barnetog, brus og is feirer vi landet vårt.
Vi feirer Grunnloven, demokratiet, friheten og fellesskapet. Og vi feirer det som binder oss sammen – på tvers av alder, tro, yrke og bakgrunn.
Men 17. mai er så mye mer. Det er en dag for ettertanke. For når vi feirer friheten og det gode må vi aldri glemme hvor skjørt frihet og demokrati er.
Vi leve i en urolig verden! Krig i Ukraina. Krig i Gaza. Konflikter som rammer uskyldige. Barn, unge, eldre. Vi ser lidelsan, og vi kjenner uroen. Nettopp derfor må vi holde fast på håpet – og på hverandre. Håpet om fred. Håpet om forsoning. Og trua på at det finnes en vei frem – gjennom samtale, ikke våpen.
For 17. mai handler om verdier. Om frihet. Om ytringsfrihet, likestilling, respekt og demokrati.
Alt dette må vi verne om – og jobbe for, hver eneste dag.
Tenk hvor fint vi har det i Tromsø og i Norge i dag: vi bor i et land hvor vi kan si hva vi mener, tro på det vi vil, elske hvem vi vil og leve frie liv. Det er ikke en selvfølge. Det er en gave. Og det er et ansvar.
I 1814 ble grunnloven vår skrevet. Det var 112 representanter til stede, minnet mitt barnebarn Jacob på 7 år meg om! Men Ingen fra Nord-Norge rakk frem i tide!
I dag må vi sjølv ta ansvar for at vi når frem i tide når landet bygges. Tromsø og nordområdene har mye å bidra med for å bygge fred og utvikle demokratiet fra nord. Når vi i nord bygger et sterkere fellesskap, vil hele landet naturlig rette blikket mot oss.
Tromsø er en by i vekst – en by med 140 nasjonaliteter. Og i 2026 er vi Europeisk Ungdoms- hovedstad. Det forplikter. Det inspirerer. Og det gir håp for fremtiden. For når unge får plass, får samfunnet kraft. Og det er kanskje ungdommene som må lære oss voksne hvordan man snakker med hverandre med respekt og skaper noe sammen?
Men vi trenger mer enn gode intensjoner. Vi trenger handling. Mer fellesskap. Mer samtale. Jeg har tenkt mye på hvordan samtalene har flyttet seg – fra kaffebordet til kommentarfeltene. Før visste jeg når naboene drakk kaffe, eller særlig: når det var kake på bordet! Nå vet jeg kun det de deler på sosiale medier.
Vi må finne tilbake til fellesskapet. Som Kong Harald sa: Vi må holde dialogen varm. Og som statsministeren sa etter besøket i Det hvite hus: Vi må snakke sammen – også med dem vi er uenige med.
Det er sånn vi skaper fred. Ikke bare på Stortinget eller i FN, men her hjemme – mellom naboer, venna, kolleger. Og vi må tørre å stå sammen for det som er viktig: Demokrati. Frihet. Fred.
Så la oss i dag ikke bare feire vår egen frihet – men stå sammen med de som fortsatt kjemper for sin. La oss vise solidaritet med våre venner i Gaza. La oss si tydelig: Vi godtar ikke krig. Ikke vold. Ikke undertrykking – ikke noe sted. Ikke noen gang.
La oss bruke 17. mai til å hente kraft. Til å tro på at vi, fra vår plass i Nord, kan gjøre en forskjell. Tromsø har muligheten; Med unge mennesker, en internasjonal befolkning, og vilje til å samarbeide – vi har det som trengs for å skape et samfunn som tar vare på både folk og fremtid.
For å sitere min bestefar: "Vi må ta hatten av for fortiden, men jakka av for fremtiden."
Fordi vi har arva noe verdifullt – mange har gått foran og kjempa før oss, men det er opp til oss å forvalte arven videre. Vi kan skape noe enda bedre – for Tromsø, for Norge, og for verden.
Gratulerer med dagen. Hurra for Tromsø. Hurra for håpet – som vi aldri må gi slipp på!
HURRA FOR 17. MAI!
