Helt siden Karl og Gudrun Torvmark kjøpte eiendommen Granmo, som ble utskilt fra Prestegården i 1934, har det vært et pulserende hjerte mitt i Klæbu. Det ble bygd hovedhus, fjøs, og et lite verksted. Skogen ble ryddet og landskapet åpnet seg. Det ble beitemark for egne husdyr, og en periode med kornproduksjon. I den ene halvparten av det røde lille huset (verkstedet) innrettet Karl skomakeri. Faget hadde han lært av sin far , men den ambisiøse mannen tok både utdanning og mesterbrev i slutten av krigen. I den andre halvparten ble det søndagsskole. Det var mange som kom til gården for å levere sko som skulle repareres. Og i helgene kom barn og ungdommer, da var det søndagsskole. Det ble et treffsted for unge og gamle i Klæbu. Det var alltid tid til en prat med de som kom til gården.
-Alle som kom på besøk ble bedt inn på kaffe. Det var mye hardt arbeid, men aldri så travelt at det ikke fantes tid til hverandre. Det er nok en kombinasjonen av kjærlighet og livsglede som satte sitt preg på Granmo, og det er vel derfor mange har så gode minner fra gården, som på folkemunne ble kalt skomakergården.
